Volvo aksjer

Volvo Group, juridisk sett Aktiebolaget Volvo, er et svensk multinasjonalt produksjonsselskap med hovedkontor i Gøteborg. Kjerneaktivitetene inkluderer produksjon, distribusjon og salg av lastebiler, busser og anleggsutstyr. Volvo leverer også marine og industrielle drivsystemer og finansielle tjenester. I 2016 var det verdens nest største produsent av tunge lastebiler gjennom datterselskapet Volvo Trucks.

Volvo ble grunnlagt i 1927. Opprinnelig involvert i bilindustrien, ekspanderte Volvo til andre produksjonssektorer gjennom det tjuende århundre. Bilprodusenten Volvo Cars, også basert i Gøteborg, var en del av AB Volvo frem til 1999, da den ble solgt til Ford Motor Company. Siden 2010 har Volvo Cars vært eid av bilselskapet Geely Holding Group. Både AB Volvo og Volvo Cars deler Volvo-logoen og samarbeider om å drive Volvo Museum i Gøteborg, Sverige.

Selskapet ble først notert på Stockholmsbørsen i 1935 og var på NASDAQ indeksene fra 1985 til 2007. Volvo er et av Sveriges største selskaper etter markedsverdi og inntekter.

Merkenavnet Volvo ble opprinnelig registrert som et varemerke i mai 1911, beregnet på en ny serie SKF kulelager. Det betyr "jeg ruller" på latin, avledet fra "volvere." SKF bestemte seg imidlertid for å bruke initialene som varemerke for alle sine lagerprodukter.

I 1924 bestemte Assar Gabrielsson, en SKF-salgssjef, og Gustav Larson, en ingeniør fra KTH, seg for å begynne å bygge en svensk bil. De hadde som mål å bygge biler som tålte landets røffe veier og kalde temperaturer.

AB Volvo startet sin virksomhet 10. august 1926. Etter et år med forberedelser og produksjon av ti prototyper, var firmaet klart til å starte bilproduksjon i SKF-gruppen. Volvo-konsernet vurderer sin offisielle start i 1927 da den første bilen, en Volvo ÖV 4, rullet av produksjonslinjen ved fabrikken i Hisingen, Gøteborg. Bare 280 biler ble bygget det året. Den første lastebilen, "Serie 1", debuterte i januar 1928, og ble en umiddelbar suksess og vakte oppmerksomhet utenfor Sverige. I 1930 solgte Volvo 639 biler og begynte å eksportere lastebiler til Europa. Bilene ble imidlertid ikke kjent utenfor Sverige før etter andre verdenskrig. AB Volvo ble introdusert på Stockholmsbørsen i 1935, og SKF bestemte seg for å selge sine aksjer i selskapet. I 1942 kjøpte Volvo det svenske presisjonsingeniørselskapet Svenska Flygmotor, senere omdøpt til Volvo Aero.

Pentaverken, som hadde produsert motorer for Volvo, ble kjøpt opp i 1935, og sikret tilførsel av motorer og inntog i marinemotormarkedet.

Den første bussen, kalt B1, ble lansert i 1934, og flymotorer ble lagt til det voksende produktutvalget på begynnelsen av 1940-tallet. Volvo var også ansvarlig for produksjonen av Stridsvagn m/42. I 1963 åpnet Volvo Volvo Halifax Assembly-fabrikken, den første monteringsfabrikken utenfor Sverige, i Halifax, Nova Scotia, Canada.

I 1950 kjøpte Volvo den svenske anleggs- og landbruksutstyrsprodusenten Bolinder-Munktell. Bolinder-Munktell ble omdøpt til Volvo BM i 1973. I 1979 ble Volvo BMs landbruksutstyrsvirksomhet solgt til Valmet. Gjennom restrukturering og oppkjøp ble den gjenværende anleggsutstyrsvirksomheten til Volvo Construction Equipment.

På 1970-tallet begynte Volvo å gå bort fra bilproduksjon til å fokusere mer på tunge nyttekjøretøyer. Bildivisjonen konsentrerte seg om modeller rettet mot kunder i øvre middelklasse for å forbedre lønnsomhet.

Partnerskap og sammenslåingsforsøk

I 1977 forsøkte Volvo å kombinere operasjoner med det rivaliserende svenske bilkonsernet Saab-Scania, men sistnevnte avviste det.

Mellom 1978 og 1981 kjøpte Volvo Beijerinvest, et handelsselskap involvert i olje-, mat- og finansvirksomheter. I 1981 representerte disse sektorene omtrent tre fjerdedeler av Volvos inntekter, mens bilsektoren sto for resten. I 1982 fullførte Volvo oppkjøpet av White Motor Corporations eiendeler.

På begynnelsen av 1970-tallet begynte Volvo å samarbeide med den franske produsenten Renault. I 1978 ble Volvo Car Corporation skilt ut som et eget selskap innenfor Volvo-gruppen, og Renault kjøpte en minoritetsandel før den solgte den tilbake på 1980-tallet. På 1990-tallet utdypet Renault og Volvo samarbeidet, og samarbeidet innen innkjøp, forskning og utvikling og kvalitetskontroll samtidig som de økte krysseierskapet. I 1993 ble det kunngjort en fusjonsavtale mellom Volvo og Renault, men ble motarbeidet i Sverige, noe som førte til oppløsningen av alliansen i 1994. Volvo solgte sin minoritetsandel i Renault i 1997. På 1990-tallet solgte Volvo seg også ut av de fleste av sine aktiviteter utenfor kjøretøy og motorer.

I 1991 deltok Volvo Group i et joint venture med den japanske bilprodusenten Mitsubishi Motors ved det tidligere DAF-anlegget i Born, Nederland. Virksomheten, merket NedCar, begynte å produsere den første generasjonen Mitsubishi Carisma sammen med Volvo S40/V40 i 1996. I løpet av 1990-tallet samarbeidet Volvo også med den amerikanske produsenten General Motors. I 1999 blokkerte EU en fusjon med Scania AB.

Refokusering på tunge kjøretøy

I januar 1999 solgte Volvo Group Volvo Car Corporation til Ford Motor Company for 6,45 milliarder dollar. Divisjonen ble plassert i Fords Premier Automotive Group sammen med Jaguar, Land Rover og Aston Martin. Volvos tekniske ressurser og komponenter ble brukt i ulike Ford-, Land Rover- og Aston Martin-produkter. I november 1999 kjøpte Volvo Group en 5 % eierandel i Mitsubishi Motors som en del av en partnerskapsavtale for lastebil- og bussvirksomheten. I 2001, etter at Daimler Chrysler kjøpte en stor eierandel i Mitsubishi Motors, solgte Volvo sine aksjer til DaimlerChrysler.

Renault Véhicules Industriels, som inkluderte Mack Trucks, ble solgt til Volvo i januar 2001 og omdøpt til Renault Trucks i 2002. Renault ble AB Volvos største aksjonær med en eierandel på 19,9 % som en del av avtalen, og økte til 21,7 % innen 2010.

AB Volvo kjøpte 13 % av aksjene i den japanske lastebilprodusenten Nissan Diesel i 2006, og ble en aksjonær. Volvo Group tok fullstendig eierskap av Nissan Diesel i 2007 for å utvide sin tilstedeværelse i det asiatiske stillehavsmarkedet.

Renault solgte 14,9 % av sin eierandel i AB Volvo i oktober 2010 for 3,02 milliarder euro, og Renault har rundt 17,5 % av Volvos stemmerett. Renault solgte sine gjenværende aksjer i desember 2012 for 1,6 milliarder euro, og etterlot den svenske industriinvesteringsgruppen Aktiebolaget Industrivärden som største aksjonær. Samme år solgte Volvo Volvo Aero til det britiske selskapet GKN. I 2017 ble Volvo Cars-eier Geely den største Volvo-aksjonæren målt i antall aksjer, og erstattet Industrivärden. Industrivärden beholdt flere stemmerettigheter enn Geely.

I desember 2013 solgte Volvo sin Volvo Construction Equipment Rents-divisjon til Platinum Egenkapital. I november 2016 kunngjorde Volvo sin intensjon om å avhende sin statlige salgsavdeling, som inkluderte Renault Trucks Defence, Panhard, ACMAT, Mack Defence i USA og Volvo Defence. Prosjektet for å selge divisjonen ble senere forlatt, og i mai 2018 reorganiserte Volvo Renault Trucks Defense og ga det nytt navn til Arquus.

I desember 2018 kunngjorde Volvo at de hadde til hensikt å selge en kontrollerende eierandel på 75,1 % av datterselskapet WirelessCar for biltelematikk til Volkswagen for å fokusere på telematikk for nyttekjøretøyer. Salget ble gjennomført i mars 2019.

I desember 2019 kunngjorde Volvo og Isuzu at de hadde til hensikt å danne en strategisk allianse om nyttekjøretøy, med Volvo som solgte UD Trucks til Isuzu. De endelige avtalene for alliansen ble signert i oktober 2020, med UD Trucks-salget i påvente av myndighetsgodkjenninger. Salget ble fullført i april 2021.

På begynnelsen av 2020-tallet samarbeidet Volvo med andre produsenter for å distribuere infrastruktur for ikke-hydrokarbonenergi. I april 2020 kunngjorde Volvo og Daimler, senere Daimler Truck, et joint venture for brenselcellevirksomhet. I mars 2021 ble brenselcellevirksomheten omorganisert som et joint venture kalt Cellcentric. I desember 2021 ble Volvo, Daimler Truck og Traton enige om å danne et like eid joint venture for å bygge et ladenettverk for elektriske kjøretøy for tunge kjøretøy i Europa. Fellesforetaket startet sin virksomhet under handelsnavnet Milence i desember 2022.

I april 2021 annonserte Volvo et samarbeid med stålprodusenten SSAB for å utvikle fossilt brenselfritt stål for fremtidig bruk i Volvos kjøretøy. Partnerskapet er avledet fra SSABs grønne stålsatsing, HYBRIT.

I november 2023 kjøpte Volvo Proterras batterivirksomhet for 210 millioner dollar.

Volvo Groups virksomhet inkluderer:

• Volvo Trucks: Mellomstore lastebiler for regional transport og tunge lastebiler for langdistansetransport, samt tunge lastebiler for konstruksjonssegmentet.
• Mack Trucks: Lette lastebiler for tett distribusjon og tunge lastebiler for langdistansetransport.
• Renault Trucks: Tunge lastebiler for regional transport og tunge lastebiler for konstruksjonssegmentet.
• Arquus: Militære kjøretøy.
• Dongfeng kommersielle kjøretøy (45 % eierskap): Lastebiler.
• VE Commercial Vehicles Limited Ltd. (VECV): Et joint venture mellom Volvo Group og Eicher Motors Limited hvor Volvo eier 45,6 % (lastebiler og busser).
• Volvo Construction Equipment: Anleggsutstyr.
• SDLG (70 % eierandel): Anleggsutstyr.
• Volvo Group Venture Capital: Bedriftsinvesteringsselskap.
• Volvo-busser: Komplette busser og busschassis for bytrafikk, linjetrafikk og turisttrafikk.
• Volvo Financial Services: Kunde finansiering, interkonsernbank og eiendomsadministrasjon.
• Volvo Penta: Marinemotorsystemer for fritidsbåter og kommersiell skipsfart, dieselmotorer og drivsystemer for industrielle applikasjoner.
• Volvo Energy: Administrasjon og støtte for elektriske kjøretøy, batterier og elektrifiseringsnettverk.

I følge selskapet kom nesten to tredjedeler av inntektene i 2021 fra lastebiler og tjenester knyttet til dem. Anleggsutstyr sto for 25 % av inntektene, mens busser, marinemotorer og mindre operasjoner hver bidro med mindre enn 5 %.

Produksjonslokaler

Volvo har ulike produksjonsanlegg. Fra 2022 har den fabrikker i 19 land, med 10 andre land som har uavhengige montører av Volvo-produkter. Selskapet har også produktutviklings-, distribusjons- og logistikksentre. Det første anlegget for kjøretøymontering, på Hisingen-øya, var eid av SKF inntil det ble gjort til en del av Volvo-selskapet i 1930. Det året kjøpte Volvo sin leverandør av motorer i Skövde. I 1954 bygde Volvo et nytt lastebilmonteringsanlegg i Gøteborg og, i 1959–1964, et bilmonteringsfabrikk i Torslanda. Det første virkelig separate anlegget til Volvo var Floby-girkasseanlegget (100 kilometer nordøst for Gøteborg), innlemmet i 1958. På 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet åpnet Volvo og dets monteringspartnere fabrikker i Canada, Belgia, Malaysia og Australia. I den tidlige delen av den perioden begynte Volvo også å satse på andre kjøretøy enn personbiler og veigående nyttekjøretøyer ved å kjøpe Eskilstuna-anlegget (Bolinder-Munktell). Fra 1970-tallet og utover satte Volvo opp ulike anlegg (Bengtsfors, Lindesberg, Vara, Tanumshede, Färgelanda, Borås), de fleste innenfor en radius på 150 kilometer fra Gøteborg, og skaffet seg etter hvert de nederlandske DAF-bilfabrikkene. Det etablerte også sitt første søramerikanske anlegg i Curitiba, Brasil.

Fra midten av 1970-tallet og utover begynte Volvo å bygge monteringsanlegg med mindre samlebånd, mer arbeidersentrert og med bedre bruk av automatisering, og beveget seg bort fra Fordismen. Disse var Kalmar (bilmontering, bygget i 1974), Tuve (lastebilmontering, 1982), og Uddevalla (bilmontering, 1989). Kalmar og Uddevalla ble lagt ned på begynnelsen av 1990-tallet etter årlige tap. Tuve-anlegget (kalt LB-anlegget) erstattet Gøteborg-anlegget (X-anlegget) for lastebilmontering gjennom 1980-tallet, da førstnevnte kunne produsere mer teknologisk komplekse modeller. I 1982 fikk Volvo sitt første anlegg i USA, New River Valley-anlegget i Dublin, Virginia, etter å ha kjøpt eiendelene til White Motor Corporation. Fra slutten av 1980-tallet utvidet Volvo sine begrensede bussproduksjonskapasiteter gjennom oppkjøp i forskjellige land (svenske Saffle Karroseri, danske Aabenraa, tyske Drögmöller Karroserien, kanadiske Prévost Car, finske Carrus, American Nova Bus, Mexican Mexicana de Autobuses). På slutten av 1990-tallet, etter et kortvarig joint venture med den polske produsenten Jelcz, bygde Volvo sitt viktigste bussproduksjonsknutepunkt for Europa i Wroclaw. På 1990-tallet økte Volvo også sine anleggsutstyrsressurser ved å kjøpe det svenske selskapet Åkerman og anleggsutstyrsdivisjonen til Samsung Heavy Industries. I 1998 åpnet selskapet et monteringsanlegg for sine tre viktigste tunge produktlinjer (lastebiler, anleggsutstyr og busser) nær Bangalore, India.

Volvo solgte alle sine bilproduksjonsmidler i 1999.

Etter oppkjøpet av Renault Véhicules Industriels og Nissan Diesel på 2000-tallet, fikk Volvo ulike produksjonsanlegg i Europa, Nord-Amerika og Asia.

I 2014 kjøpte Volvos Volvo Construction Equipment divisjonen for lastebilproduksjon til Terex Corporation, som inkluderte fem lastebilmodeller og et produksjonsanlegg i Motherwell, Skottland.